Historien
Noen linjer om Fredsinitiativets liv, død og etterkommer.
Det skjedde midtvinters 2003: Over hele Norge trosset 130.000 mennesker kulden en tidlig lørdag ettermiddag, for å delta på det som skulle bli en historisk begivenhet. Ikke bare ble det den største fredsdemonstrasjonen i Norge etter 1945. Men sannsynligvis hindret den landsdekkende massemønstringen også norsk deltakelse i angrepskrigen mot Irak.
Man kan fremdeles spørre seg om det var noen vits i det hele. Som kjent deltar Norge nå, for å løse det som kalles ”humanitære oppgaver”, i det okkuperte Irak. Flere vil si at dette er moderne new-speak for okkupasjonsdeltakelse. Men når den engang så enorme koallisjonen av over 190 frivillige organisasjoner ikke lenger finnes igjen for å protestere mot dette, så avslører det sårbarheten som lå i aksjonen. Men denne sårbarheten kan også sees som en av nøklene til dens suksess: Det begrensede mandatet og den avgrensede levetiden var helt avgjørende for å få en så enorm oppslutning rundt kampanjens politiske plattform.
Fredsinitiativet skulle aldri bli en ny organisasjon, eller for den saks skyld: en ny, evig allianse av ambulerende demonstranter, som bare skulle holde på og holde på. Fra begynnelsen av var dette en tilgrunnliggende avtale mellom organisasjonene som deltok i kampanjen: kampanjen skulle vare frem til spørsmålet om norsk krigsdeltakelse var avklart, og kun ved faktisk deltakelse skulle man definere hvorvidt kampanjen skulle kontinueres.
Forhistorien:
Utgangspunktet for at initiativ ble tatt var at de eksisterende strukturene i fredbevegelsen ikke hadde rom for en kampanje av det formatet man her så for seg. Det fantes et Fredsråd og det fantes et Antikrigsnettverk, men ingen av disse hadde på dette tidspunktet den nødvendige strukturen og kapasiteten til å påta seg hele koordineringsarbeidet. Som vi skal se kom imidlertid denne kampanjen til å gi disse organisasjonene og nettverkene i fredsbevegelsen en aldri så liten vitamininnsprøytning. Men viktigst i denne sammenhengen er det at den organisatoriske løsningen man valgte gav en mulighet for bred rekruttering av svært forskjelligartede organisasjoner med stor tyngde og troverdighet i offentligheten.
Begynnelsen
Det var på høstparten at initiativet ble tatt. Det var flere personer involvert i akkurat dette, og vanskelig å peke på hvem som tok det første skrittet. Men det ble ihvertfall bestemt at lederne i Changemaker og Norges Fredsråd, hhv. Tale Hungnes og Fredrik S. Heffermehl, skulle så som ”offisielle” inititivtakere. Bakgrunnen for dette var at man ville lage en så stor markering som mulig på den utvalgte demonstrasjonsdatoen 15. februar, og at mer venstreorienterte organisasjoner eller persone ikke ville kunne skape en like bred kampanje som Fredsrådet og Changemaker kunne. Dette viste seg å være et klokt valg. Likeledes ble det tidlig klart at såvel Unge Venstre som Sosialistisk Ungdom – som senere spilt en avgjørende rolle om avvikling av det hele – og Senterungdommen ble med på laget. Da hadde man både den partipolitiske venstre og høyresiden representert, i tillegg til sentrum. Det kanskje viktigste strategiske valget som ble gjort i begynnelsen av kampanjen, var at man i arbeidet med å rekruttere tilsluttede organisasjoner, ikke skulle vise hvilke partipolitiske organisasjoner som var tilsluttet. Disse skulle først inkluderes når bredden var stor nok, og de store og tunge frivillige organisasjonene var blitt tilsluttet. Etter at 30-40 organisasjoner var tilsluttet, ble så plutselig de partipolitiske lagt inn på den offisielle listen.
Det var først i januar at man begynte med utadrettet arbeid, i form av demonstrasjoner. 18. januar ble det avholdt en markering utenfor Stortinget hvor oppmøtet var stort. Petter Nome hadde utmerket seg i juleferien med et selvkomponert kjedebrev på email (”Thank You, America”) og kampanjestyret benyttet sjansen til å kapre ham for å holde en appell. Nome takket ja, og kansellerte en tidligere inngått forpliktelse for å kunne delta. På dette tidspunktet begynte det å bli tydelig at 15. februar kunne bli en stor demonstrasjonsdag. Styret lekte litt med tall hver for seg, men de demonstrasjonene vi forholdt oss til var Nei Til Eu-demonstrasjonen i 1994, som hadde 25.000 oppmøtte og demonstrasjonen mot vold i kjølvannet av drapet på Benjamin Hermansen, hvor det kom 40.000. Men ingen våget å tro at det skulle bli stort mer enn 25.000. Det var tross alt en politisk demonstrasjon!
Av de øvrige aktivitetene frem mot 15. februar, var det systematiske informasjonsarbeidet kanskje det viktigste. Det ble trykket opp over 50.000 løpesedler og over 5000 plakater. Og dette var utelukkende til bruk i Oslo. Det ble gjort lobbyarbeid overfor medier for å få oppslag om arbeidet og om 15.februar. Det ble gjort arbeid med å spre initiativet fra Oslo og ut til andre byer og tettsteder rundt om i Norge. Her benyttet vi oss av de organisasjonene som allerede var tilsluttet sentralt, og som hadde lokale kontor eller organisasjoner som kunne påta seg å innkalle til et stiftelsesmøte. Dette resulterte i nesten 50 lokale kampanjer, ihvertfall var dette tallet som ble innrapportert til kampanjesekretariatet.
15. februar
Men når vi så på Dagsrevyen denne lørdags kvelden, og kanskje enda mer når vi leste søndagens aviser, ble det opplagt at omfanget av lokalt engasjement i noen grad hjadde gått ”oss i Oslo” hus forbi. Vi hadde ikke vært i nærheten av å anslå at det ville være aktivitet på så mange steder. Og 130.000 demonstranter? Helt utrolig!
Ser vi på 15. februar under ett, er det ingen tvil om at det var en historisk vellykket demonstrasjon. Det er vanskelig å peke på noe helt konkret som kunne vært gjort bedre. I Oslo ble oppmøtet av politiet beregnet til å være på 60.000 personer. Dette skapte så store problemer, at det viste seg umulig å gjennomføre det planlagte demonstrasjonstoget via Stortinget til UD og tilbake til Youngstorget hvor appellene ble holdt. Istedet ble demonstrasjonen oppløst på Youngstorget og folk bedt om å gå hjem derfra. Politiet fryktet at folk skulle komme til skade hvis folkemassene begynte å bevege på seg. I ettertid kan dette virke som et lite nederlag: et demonstrasjonstog av en slik størrelse ville utvilsomt blitt et historisk syn der det ville passere forbi landets nasjonalforsamling, som så mange av oss mente i all for stor grad hadde akseptert regjeringens tvetydige argumentasjon om lovligheten og gyldigheten av en angrepskrig mot Irak.
Samtidig er det liten tvil om at 15. februar gikk inn i historien som den største fredsdemonstrasjonen i moderne historie. Gleden ved prestasjonen ble ikke mindre av at den verdensomspennende koordineringen hadde gått så bra – med et anslått deltakertall på opp mot 15 millioner mennesker. Nyheten om de store demonstrasjonene dominerte fullstendig nyhetene i dagene som fulgte. Dette satte uten tvil verdens politiske ledere under et sterkt press, selv om det til slutt viste seg å ikke holde for å stoppe krigsplanene.
Etter 15. februar
Størrelsen på den begivenheten som hadde funnet sted gjorde det vanskelig å vurdere den videre skjebne for Fredsinitiativet. Ved oppstarten senhøsten 2002 hadde mange gitt uttrykk for skepsis til en demonstrasjonsdato så sent som i midten av februar året etter. Mange stemmer i den offentlige debatt mente at et angrep på Irak ville komme lenge før dette tidspunktet. Dette var også noe av grunnen til at Fredsinitiativet kom til å demonstrere fler ganger, både før og etter 15. februar. Men etterhvert som tiden gikk, var det merkbart at demonstrasjonsviljen blant vanlige folk, det vil si dem som ikke i utgangspunktet var disponert til å delta i politiske markeringer av denne typen, avtok betraktelig. Derfor ble det i april, vel to måneder etter den store dagen, beslutttet å avslutte Fredsinitiativetarbeidet – eller som man diplomatisk formulerte det: ”å legge seg i dvale”. I realiteten visste vi at dette var en nedleggelse.
Etter 15. februar hadde vi lagt stadig mer merke til at de store og kanskje mest viktige organisasjonene i massemobiliseringen: de humanitære organisasjonene som Norsk Folkehjelp og Redd Barna og Flyktningerådet, ikke prioriterte det politiske kampanjearbeidet. Redd Barna trakk seg derfor ut av Fredsinitiativet den siste dagen før påske. Da dette skjedde var løpet kjørt: Fredsinitiativets dager måtte være talte. Nå var det snakk om å avslutte det hele på en måte som var en slik kampanje verdig:
Å legge den ned før avskallingen satte hele arbeidet i et dårlig lys. På det siste møtet for de tilsluttede organisasjonene ble det besluttet at Fredsinitiativet skulle avsluttes med en konferanse i Oslo – Fredskonferansen – som skulle avholdes på Håndverkeren i slutten av mai. Det 7 måneder lange demonstrasjonseventyret var over.
